Den gang da

Jeg vet ikke om jeg kjenner på anger eller bitterhet. Angrer jeg på at jeg engasjerte meg i menighetslivet eller er jeg bitter over alt jeg mistet?

Jeg var så inderlig engasjert, jeg gav alt jeg kunne gi av meg selv. Tidlig ble min mor frustrert fordi jeg ikke var like mye hjemme, jeg brukte av all min fritid, på bedehuset og på konfirmantarbeid, heldigvis så hun til slutt at det ikke var den verste arenaen å bruke tiden sin på. Uheldigvis for meg, var det likevel den verste arenaen jeg kunne befinne meg på, ser jeg nå. Jeg la igjen all min energi og jeg elsket det. Jeg stortrivdes, jeg utviklet meg til å bli et menneske jeg kunne trives med å være, jeg følte meg nyttig og fikk venner for livet, trodde jeg.

Jeg listet meg stille ut av dette felleskapet jeg var så engasjert i, jeg valgte å gå fremfor å bli bedt om å gå, det var ikke plass til meg lengre. De jeg trodde var venner for livet, var ikke det. Jeg står igjen med gode minner og en usikkerhet rundt det hele. Tenk at jeg valgte bort alle fritidsinteresser og alle klassekamerater på ungdomsskolen, for å engasjere meg i noe som viste seg å bare være en kortvarig glede. Hvor hadde jeg vært om jeg valgte å legge like mye energi i håndball, som jeg gjorde i menighetsarbeidet? Jeg hadde kanskje hatt et helt håndball-lag i ryggen den dag i dag. Et håndball-lag som hadde akseptert mitt valg, mitt valg om hvem jeg skulle dele livet mitt med.

Jeg har sagt ja til å gifte meg med en dame. Vi kommer til å inngå likekjønnet ekteskap. Og vet du hva? Gud har sagt at det er greit. Mange tror at jeg la igjen troen min på kirketrappa og gikk ut i den store verden på egenhånd, men det stemmer ikke. Jeg har hatt god dialog med Gud, vi snakker ofte. Jeg visste at kirken mente at min måte å leve på var feil, men hvorfor skal kirken bestemme det tenkte jeg. Likevel hadde jeg mange spørsmål. Det første året sammen med min likekjønnede kjæreste, ba jeg om at Gud måtte gi beskjed så fort som mulig, hvis dette var uakseptabelt. Andre året i forholdet, fortalte jeg Gud at hvis han skulle mene stort om mitt kjæresteforhold så måtte han sette opp farten og gi beskjed snart! Tredje året, ba jeg om at hvis dette faktisk er så ille som kirken mener, ikke la meg og kjæresten få til å lage barn sammen da, det ville vært tidenes tegn. Fjerde året, datteren vår blir 1 år, femte året, datteren vår blir 2 år og samtidig klapper Gud meg på skulderen i det jeg skal hente fostersønnen vår på korps. 



Inger Therese

3 kommentarer

Henriette

03.03.2017 kl.10:12

Rørende og flott skrevet Inger Therese.

Maria

01.04.2017 kl.18:50

Heide på deg da og heier på dere nå!

Susanne vedvik

12.08.2017 kl.21:04

Hurra for kjærligheten ❤️Du er tøff, gi beskjed om du kommer til Oslo, jeg vil gjerne catche opp etter alle årene siden ungdomskolen ❤️

Skriv en ny kommentar

famkaos

famkaos

26, Sandnes

To fulltidsstudenter i jobb, med et skolebarn, et barnehagebarn og et fosterbarn. Og hverdagshelten Ferdinand. - Her skildres vårt familie kaos

Kategorier

Arkiv

hits